Henrik Ibsens skrifter

Grunnloven av 1814 fastslo at «Den evangelisk-lutherske Tro forbliver Statens». Det er lansert flere teorier om hvorfor den ikke samtidig inneholdt noe avsnitt om religionsfrihet. Først i 1830-årene ble spørsmålet om religionsfrihet gjenstand for bred debatt, og i 1842 ble Konventikkelplakaten opphevet. Tre år etter kom en ny og liberal dissenterlovgivning, som gav anledning til å forlate statskirken for å gå inn i et annet trossamfunn eller stille seg utenfor ethvert slikt samfunn. Bestemmelsene om religionsfrihet kom senere i Norge enn for eksempel i England og Frankrike, men Norge var først i Norden. Parallelt med dette fulgte det et folkelig engasjement for misjon i andre land og et arbeid med å utbre bibelkunnskap i Norge.

Når mange etter hvert tok anstøt av at statsorganer skulle styre kirken, skyldtes det ikke minst at under innflytelse fra utlandet meldte andre kristendomsformer seg med en helt ny tyngde. Først kvekere og siden også katolikker, baptister, metodister og en rekke andre begynte nå sin virksomhet. Det oppstod religiøs uro, og det ble holdt møter utenfor kirken, både i de større byene og i mindre byer som Skien og Tromsø.

Samtidig var det også innen statskirken mange som reagerte på at kirken omfattet alle troende, og at det ikke ble skilt mellom dem som hadde et alvorlig engasjement og førte et kristent liv, og dem som ikke gjorde det. I tiden etter 1850 førte slike reaksjoner til at det oppstod en indremisjonsbevegelse med lektor Gisle Johnson (professor fra 1860) som leder. Den etablerte en forbindelse mellom akademisk teologi og lavkirkelig legmannsreligiøsitet. Embetsstanden hadde vært preget av en rasjonalistisk, «liberal» kristendomsoppfatning, mens Johnson var blant dem som hadde tatt inntrykk av Søren Kierkegaards oppgjør med massekristendommen og statskirken. Johnson var inspirert av Kierkegaard og krevde et personlig kristenliv hos hver enkelt av sine tilhengere. De nye prestene som ble uteksaminert fra Det teologiske fakultet etter midten av århundret, hadde synd, anger, valg og omvendelse som sine hovedtemaer, og de gjeninnførte helvetesstraffen i sine prekener. Troen skulle individualiseres, og den gamle praksis med massealtergang og utdeling av nattverdssakramentet til hele menigheten ble fordømt. I 1860-årene gikk kirkebesøket sterkt opp, mens nattverdsøkningen gikk kraftig ned (Molland 1979, b. 1, 210–13).

Den johnsonske bevegelse fikk for alvor vind i seilene etter at Ibsen hadde utgitt Brand. Men i ettertid ser vi at Ibsens fremstilling i Brand griper tendenser som var i fremvekst allerede da stykket ble skrevet, skjønt de på dette tidspunkt ennå ikke hadde rukket å etablere seg i form av noen sterk «johnsonsk vekkelse». Johnson gav støtet til en landsomfattende bevegelse, med vekt på syndsbekjennelse og omvendelse til et nytt levesett. Forkynnelsen kunne ofte være pågående og kravet klart formulert. Vekkelsen hadde et luthersk preg, med et uttrykt grunnlag i læren om Kristi soningsdød og menneskets rettferdiggjørelse ved tro alene, og den la vekt på opplevelse av syndsbevissthet og frelsesvisshet. Det er sammenfall mellom denne spiritualiteten og Brands i den vekt som legges på den enkelte, på alvor, fullstendighet, omvendelse og et nytt liv. Men Brand eksponerer ikke, på samme måte som Gisle Johnsons tilhengere, følelsesgrunnlaget og den lutherske frelsesvisshet.

I femte akt av Brand streifes forestillingen om en human kristendom (blant annet gjennom Provstens ord). Venstrehegelianere som Ludwig A. Feuerbach og David Friedrich Strauss ville blant annet redde kristendommens humane innhold. I samtidens Danmark og Norge var det først og fremst den danske teologen N.F.S. Grundtvig som stod for et slikt standpunkt. Han var opptatt av å bryte ned skillet mellom det naturgitte og det kristne, og mellom tro og viten. Det slagordet som oftest knyttes til hans navn, er «Menneske først og Kristen saa». Nå kan det å være grundtvigsk, eller iallfall å være opptatt av ham, bety svært forskjellige ting, alt etter hvilken periode av denne mangfoldige mannens liv det refereres til. Men i den viktigste fase av sitt forfatterskap, som vel også er den egentlig grundtvigske, betonte Grundtvig forbindelse der lutheranere betonte brudd – nemlig en sammenheng mellom det almene og det kristne, mellom kultur og kristendom. Han brøt bevisst og klart med den lutherske bots- og pilegrimskristendom og understreket båndene mellom det naturlige og det kristne menneske, med den positive vurderingen det medførte av det naturlige menneske.

Grundtvig fikk stor betydning i Norge, og et besøk i Kristiania i 1851 utviklet seg til et triumftog. Da Grundtvig prekte i Vor Frelsers Kirke, avbrøt Stortinget sine forhandlinger for å høre ham. Høsten 1862, på samme tid som Ibsen publiserte sagn og beskrivelser fra Vestlands-reisen i Illustreret Nyhedsblad, inneholdt bladet også en omfattende artikkelrekke om Grundtvig.

Referanserammen for handlingen er kristne motiver og problemstillinger. Personene benytter seg dessuten av kristne uttrykksmåter og forestillinger. Et klart eksempel på dette finner vi i dramaets sluttscene. Når Brand toner ut med en stemme som sier «Han er deus caritatis!», gjengir dette en sentral kristen forestilling.

Den første presten som brøt ut av statskirken, var Gustav Adolph Lammers (1802–78), og det skjedde i Ibsens hjemby Skien. Lammers ble utnevnt til sitt embete i Skien i 1848 og tiltrådte året etter. Som sogneprest gikk han energisk til verks for å fornye menighetens liv. Han bygget landets første bedehus, og han startet også den første norske indremisjonsforening. Ibsen har selv fremhevet Lammers som en viktig inspirasjonskilde for Brand. Han har uttalt at Kierkegaard var for meget av en stueagitator, mens «Lammers derimod, han var netop en saadan friluftsagitator, som Brand er» (Jæger 1888, 195–99).

Lammers var en høy og staselig mann, førte seg vel og var en stor taler. Han hadde også kunstneriske evner og interesser og var en lett påvirkelig natur. Men han hadde et skiftende og ustadig sinn, med helling mot det pietistiske, noe som understrekes i Einar Mollands karakteristikk: «I Skien opptrådte han fra første stund som en veldig botspredikant og en meget nidkjær sjelesørger» (1979, b. 2, 226). Brand kan tenkes å ha fått en del ytre trekk fra Lammers, men det er kanskje ikke så mange fellestrekk i deres forkynnelse. Lammers begynte ganske snart en serie angrep på den konvensjonelle statskirkekristendommen og kirkens «aandelige døde medlemmer». Han angrep også byens forlystelsesliv. Forenklet har det vært sagt at Lammers representerte en pietistisk livsstil med vekt på bot, samtidig som han la vekt på en følelsesbestemt frelsesvisshet.

Lammers fikk stor oppmerksomhet, og mange var tiltrukket av både hans personlighet og forkynnelse. Både Ibsens mor og søsknene Hedvig og Ole skal ha vært trofaste tilhengere, selv om det ser ut til at bare Hedvig og Ole meldte seg ut av statskirken og inn i Lammers’ frimenighet. Professor Ludvig Daae skal ha sett brev til Ibsen fra familiemedlemmene, «der søgte at paavirke ham i den Lammerske Retning» (Ibsen 1907, 245). Også andre av bevegelsens medlemmer må Ibsen ha kjent personlig. Det gjaldt blant andre Boye Oscar Lieungh (f. 1831), yngste bror av Ibsens ungdomsvenn Poul Lieungh (Roksund 1998, 136). Han var en av de 24 første som meldte seg ut av statskirken for å følge Lammers (Brun 1905, 63). Senere (1859) gikk både han og Ole Paus Ibsen ut av Lammers’ bevegelse og sluttet seg til en mer radikal gruppering som praktiserte gjendåp (Brun 1905, 84, jf. Ibsen 1907, 245). Også i familien på Grini (Venstøps nabogård) hadde Lammers noen av sine sterkeste tilhengere (Brun 1905, 28, 51 og flere steder). Bevegelsens omfang har nok iblant vært overvurdert: I Skien var det i tiden 1856–60 – de årene Lammers ledet menigheten – 145 utmeldinger fra statskirken. Tar man med menigheter i omegnen, kommer tallet ikke opp i mer enn 218 (Molland 1979, b. 2, 229).

Flere sider ved Lammers kan ha inspirert Ibsen. Ikke minst gjelder det kravet om betingelsesløs hengivelse, omvendelse og bot. En viktig parallell mellom ham og Brand ligger i at Lammers var statskirkeprest, men brøt ut. Slik startet ikke andre dissentersamfunn, som det nå ble mange av. Brand rekker ikke å bryte fullstendig med kirken, men det er ikke langt fra.

Da Lammers beveget seg bort fra statskirken, begynte det med en strid om å ta imot nattverd på rett måte. Det kan minne om striden mellom Brand og moren. Også for Lammers var det avgjørende hvorvidt det var gitt absolusjon før nattverden. Dette ble oppfattet som et alvorlig problem i samtiden, og det ble blant annet drøftet i 1856 i Christiania geistlige Forening, på et møte der både Wilhelm Andreas Wexels og Gisle Johnson var til stede. Dette var et spørsmål om tro, og det betød i Lammers’ univers syndserkjennelse, tiltro til Guds tilgivelse og litt lenger frem i tid en ny livsførsel. For Brand ligger vekten nokså ensidig på gjerninger som forutsetning for sakramentet.

Mange har pekt på de sterke følelsene og den «følelseskristendommen» som gav den lammerske retningen sitt preg, med tilsvarende mindre vekt på erkjennelse (bortsett fra syndserkjennelse) og handling – selv om Lammers i forlengelsen også har sagt adskillig om den rette moral. Dette svarer til Brands engasjement, men ikke til hans insistering på handling.

Lammersbevegelsen tilhørte den subjektivistisk-pietistiske bevegelse i samtiden, og har vært sett i sammenheng med Søren Kierkegaards posisjon i Norge og særlig med hans sterke kritikk av statskirken i tidsskriftet Øieblikket (1855). Molland skriver at opprettelsen av menigheten skjedde på «just det tidspunkt da Kierkegaards innflytelse var sterkest». Han viser også til at «Søren Kierkegaards skrifter [skal] ha spilt adskillig rolle» for dem som vendte seg fra statskirken og sluttet seg til en gren av lammersbevegelsen i Tromsø (1979, b. 2, 229–30). Brun modifiserer dette bildet: « Lammers [nævner] som en medvirkende aarsag til udtrædelsen i Tromsø den indflydelse, som Søren Kierkegaards skrifter havde øvet […] men nævner ikke noget om en tilsvarende virkning overfor vækkelsen i Skien.» Brun viser likevel til at Ibsens ungdomsvenn Boye Ording i sin artikkelrekke i Morgenbladet 1864 ikke anser en slik sammenheng som usannsynlig (Brun 1905, 70).

Etter en turbulent virksomhet trakk Lammers seg i 1859 tilbake fra frimenigheten og trådte inn i statskirken igjen. Han søkte uten hell flere prestekall. I de følgende år foretok han mange utenlandsreiser og besøkte blant andre Henrik Ibsen i Dresden (jf. kommentarer til Ibsens brev til Hegel 22. desember 1868).

Også presten og misjonæren Hans Christian Knudsen (1816–63) hadde trekk Ibsen kan ha brukt både til Brand og Ejnar. Knudsen var en av meget få norske misjonsprester i disse årene. I 1839–40 virket han som emissær og avholdspredikant i Bergen. Han hadde vist betydelige evner som kunstmaler og ble tilbudt å studere under J.C. Dahl, men brøt over tvert og var i 1842 med på å starte Det Norske Missionsselskab. Knudsen ble en av Norges første misjonærer og dro med sin kone til Sør-Afrika for å virke blant de såkalte hottentottene (khoi-khoi-folket og beslektede grupper) i Namaqua-land. Misjonsstasjonen lå i Umpumolo, nord for Durban i KwaZuli Natal-provinsen. Der utførte han et omfattende grunnlagsarbeid og oversatte blant annet deler av Bibelen, Luthers Lille katekisme og en abc. Strabasene var store, og i 1854 måtte han vende tilbake til Norge, blant annet fordi hans kone hadde utviklet en sinnslidelse. Han bosatte seg i Stavanger, der han livnærte seg som lærer og predikant. Knudsen ble mer og mer preget av ekstatiske religiøse opplevelser. I 1861–62 var han huslærer hos lensmann John Neergaard ved Molde. Derfra foretok han oppbyggelsesreiser til Nordland. På en predikantferd i 1863 skulle han gå over fjellet fra Skarmodalen til Susendal i Hatfjelldal prestegjeld, men på denne turen omkom han i et ras (Halvorsen 1885–1908, 303–04).

I fremstillingen av Prostens konvensjonelle statskirketro, Ejnars vekkelsesforkynnelse og Agnes’ selvoppgivende spiritualitet kunne med andre ord Ibsen spille på en rekke dagsaktuelle kristendomsformer. Brand selv lar seg ikke uten videre innpasse i noen av dem. Han sier selv at han knapt vet om han er en kristen. Både i ord og handling viser han ganske utførlig hva han står for, men samtidig er hans program sett under ett også preget av en viss vaghet. Brands religiøsitet er samlet sett dessuten nokså forskjellig fra bærende ideer i tradisjonelle norske kristendomsoppfatninger.

Vi hører svært lite om hvordan Brand snakker med og til sine sognebarn. Han tar sjelden ord som synd, anger, bekjennelse og frelse i sin munn. Han viser ikke til Kristi død og oppstandelse for menneskenes skyld, og er i lange partier lite Kristus-sentrert. Han stiller krav om intet eller alt, men konkretiserer det i mindre grad, bortsett fra i konfliktene med sin mor og i kravet om at Agnes må gi fra seg alt som minner om den døde sønnen. Også i Det nye testamente er det et ideal å sette alt inn, men dette knyttes til bestemte oppgaver som å vise nestekjærlighet, skape fred og rettferdighet, og etterfølge Kristus. Og der vekkelsen forkynte både Guds lov og Guds nåde, blir Brand hovedsakelig stående ved det første. Dette gir hans forkynnelse et gammeltestamentlig preg som skiller ham fra samtidens vekkelser.

Når vekkelsene så sterkt kunne betone loven, var det nok som rettesnor, men ikke mindre som vei til syndserkjennelse og dermed bønn om Guds nåde. I forlengelsen av Paulus ble dette en sentral luthersk forestilling, og Einar Molland har pekt på at Brand først gir full mening når stykket sees som et drama om forholdet mellom lov og evangelium (Molland 1955, 1).

Finn Thorn har kommentert en uttalelse fra Ibsen i 1873, der han avviser at han har skapt en energisk personlighet for å «forvisse om sannheten i den bibelske lære at mennesket ikke rettferdiggjøres ved egne gjerninger». Thorn mener at det er galt å se Brand som et kristent drama, men at verket likevel inneholder en klart kristen forkynnelse (Thorn 1981, 13).